En god regel er at den døende selv må bestemme hvor mye vedkommende vil ta til seg av mat og drikke. Hvis pasienten er ved bevissthet og er i stand til å drikke selv, skal du som helsefagarbeider alltid gi tilbud om det. Små slurker med vann og minimalt med mat er tilstrekkelig for å redusere tørst og sult, men vær obs på svelgvansker.

Redusert interesse for mat og drikke er et vanlig tegn når døden nærmer seg. Det er ikke nødvendig å fokusere på vekt og dekning av ernæringsbehov i denne fasen og de fleste pasienter vil ikke føle sult. Spørsmål om pasienten skal ha mat og drikke ved livets slutt er et område de pårørende ofte er opptatt av. Det kan være vanskelig å se at den døende ikke lengre tar til seg mat og drikke. Pårørende kan ha en oppfatning av at «han spiser ikke, derfor dør han», men det handler om at pasienten er i ferd med å dø, derfor spiser han ikke. Dette må formidles til pårørende. Når mennesker er døende klarer ikke kroppen lenger å nyttiggjøre seg væske og næring.

Væske- og ernæringstilførsel kan mest sannsynlig forlenge dødsprosessen og påføre pasienten ekstra plager, som økende problemer med tungpust (dyspné), væskeopphopning og økt diurese (urin). Hovedårsaken til at døende kan oppleve tørste, er at de ikke lenger puster gjennom nesen, hvor luften blir tilført fuktighet, men gjennom munnen. Din viktigste oppgave som helsefagarbeider er å gi godt munnstell og regelmessig fukting av munnslimhinnen.

Som helsefagarbeider skal du observere og rapportere pasientens tilstand og endringer. Når livsforlengende medisinsk behandling avsluttes, skal alltid lindrende behandling og omsorg videreføres. Dette skal dokumenteres.

Se kort film fra e-læringsprogrammet velkommentilbors.no (5:30 min), som viser problemstillinger ved væske- og ernæringstilførsel i livets sluttfase.

Se Refleksjonsfilm om væske og ernæring i livets sluttfase (14 min). Laget av kreftkoordinatorteamet i Lillestrøm. Fra kompetansebroen.no

Nettforelesning (3 minutter)