Helsepersonell som møter pasienten har ansvar for å kartlegge om pasienten har barn som pårørende. Det bør dokumenteres i pasientens journal at pasienten har barn som pårørende, med barnas navn og fødselsår. Ifølge Helsepersonelloven § 10a har helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Som for voksne pårørende, har barn og ungdom også behov for å bli tatt vare på for å mestre hverdagen. Foreldre skal få hjelp og støtte fra helsepersonell til informasjon til barna og barnas daglige miljø, om de ønsker det. Som helsefagarbeider vil du møte denne gruppen pårørende både på institusjon og i hjemmesykepleien. Behovene for å bli sett og ivaretatt vil variere ut i fra alder, utviklingstrinn, modenhet og kultur.

Det er ikke du som helsefagarbeider alene som har ansvaret for barn og ungdom som er pårørende. Kommuner skal ha systemer som sikrer oppfølging av barn som pårørende . Det vil likevel være viktig at du har kjennskap til arbeidet med denne gruppen, slik at du kan observere behov for mer spesifikk oppfølging av for eksempel helsesøster eller annen spesialkompetanse i kommunen. I tillegg er også denne kunnskapen overførbar til arbeid med andre pårørende.

Som helsefagarbeider skal du ha kjennskap til prosedyrer som gjelder for barna som har behov for oppfølging i kommunen - samhandling.

Følg barn og unges antydninger, prøv å identifisere behovet deres når du går inn i samtale med dem. De kan for eksempel stille spørsmål som «Kommer mamma til å bli frisk?» eller «Hva skjer når pappa dør?». Du som helsefagarbeider må gjøre ditt beste for å svare på spørsmål på en enkel måte. Du skal alltid være ærlig, men du trenger ikke alltid si alt. Du skal starte samtalen. Dersom du ikke begynner å snakke, kan dette skape bekymring. Videre må du ikke overvurdere barnas alder, modenhetsgrad, evne til å forstå eller behov for å vite.

Mange barn og ungdommer synes det er vanskelig at fremmede mennesker kommer inn i hjemmet deres. I utgangspunktet er foreldre de beste til å forklare barna og ungdommene deres hvordan situasjonen er og hvordan sykdommen utvikler seg. Som helsefagarbeider kan du informere foreldrene om at det er viktig å ta barn og ungdom med på samtaler om sykdommen sammen med legen. Husk likevel at det er foreldrene som kjenner barna best og som kan vurdere om det er rett for dem å delta. Noen ganger kan barn og ungdom få samtale med sykepleier eller lege uten at foreldrene er til stede, med foreldrenes eller verges samtykke. Du skal identifisere nettverket til barn og ungdom siden venner har stor betydning for hverdagsmestring. Andre støttespillere kan være lærere, sosiallærere og helsesøstre.

Helsedirektoratet skriver at kommuner bør ha en oppdatert og lett tilgjengelig oversikt over lokale støttetiltak for pårørende. Tilbudene bør gjøres kjent for pårørende og personell, herunder fastlegene. Helsepersonell bør videreformidle tilbudene til pårørende. Oversikten bør oppdateres jevnlig og kan inneholde lavterskeltilbud som:

Lærings- og mestringstilbud
Frisklivssentralen
Kurs og pårørendeskoler
Støttetelefoner og nettsider
Støttetilbud i regi av brukerorganisasjoner, frivillige, private og ideelle organisasjoner

Når du får mer kunnskap innen fagfeltet lindrende omsorg, kan det bli lettere å kommunisere og våge å gjennomføre viktige og nødvendige samtaler med barn og ungdom. Du vil gradvis bli tryggere og mer bevisst på hva du skal si og ikke si.

Se film laget i samarbeid med Kreftforeningen, Karen og Anne samtaler.

Karen og Anne samtaler om hva er ok å bli spurt om (6:30 min).mp4

Se også film Til minne om pappa, laget av Barns Beste. Det mest aktuelle er fra minutt 6:16 til minutt 7:50.

Om du er interessert i å fordype deg i temaet, se e-læringsprogrammet Barns Beste (45 min) og Snakketøyet, utarbeidet av Sørlandet sykehus.

Nettforelesning (3:56 minutter)