I forbindelse med arbeidskrav, semesteroppgaver, eksamener, bacheloroppgaver eller andre typer obligatoriske aktiviteter er det nødvendig å kjenne til regler for kildebruk. Disse skriftlige arbeidene bygger vanligvis på tidligere publisert forskning og arbeider fra fagområdet ditt. Det vil si at man benytter seg av begreper, teorier, argumenter og lignende fra andre.

For at leseren skal kunne ta stilling til ditt arbeid på selvstendig grunnlag, er det nødvendig at vedkommende har mulighet til å finne frem til kildene du har benyttet deg av. I tillegg er det viktig å skille mellom hva som er ditt bidrag i teksten og hva du har hentet fra noen andre. Kildebruk har mye plass i akademia, både fordi det er viktig å anerkjenne andre forfatteres faglige bidrag, og fordi det er en måte å tydeliggjøre hvilken kunnskap du besitter og har bidratt med selv.

I forrige del av denne læringsstien var temaet hvordan du kan vite om en kilde er pålitelig. Nå flytter vi fokuset til hvordan du kan henvise og referere til de kildene du velger å bruke i arbeidet ditt, på en måte som ivaretar alle hensynene nevnt over.

Referanseteknikk – kort og godt

For å oppfylle kravene til god kildebruk og referanseteknikk, må du vise til litteraturen du har brukt to steder i teksten din:

Henvisninger i den løpende teksten din der du bruker kilden.
Referanser i referanselista/litteraturlista som gir all informasjon om kilden.

Det skal være et samsvar mellom henvisningene i teksten din og referansene i litteraturlisten:

Alle henvisninger i teksten viser til en referanse i litteraturlisten
Alle referanser i litteraturlisten skal være henvist til i den løpende teksten.

Dette er et veldig viktig prinsipp. Derfor er det alltid lurt å dobbeltsjekke at alle kilder du har brukt i et arbeid er ført inn både som henvisninger i løpende tekst og som referanser i den avsluttende litteraturlisten.

Referansestil – hvordan henvisninger og referanser faktisk skrives

Det finnes mange forskjellige måter å føre referanser og henvisninger på, og vi kaller de ulike måtene for referansestiler. Forskjellen mellom stilene går primært på tegnsetting og rekkefølge av opplysninger. Felles for alle referansestiler er at de gir en fast måte å behandle referanser på, og at de inneholder opplysninger som gjør det mulig å finne frem til kilden som er benyttet. En må for all del unngå å blande referansestiler! Hvis man har valgt en referansestil, må man følge den konsekvent. Eksempler på ulike referansestiler er APA, Chicago, Harvard og Vancouver.

Universitetet i Innlandet anbefaler sine studenter og ansatte å bruke APA-stilen (American Psychological Association), med mindre noe annet er spesifisert. Dette er et såkalt forfatter/år-system, hvor henvisningene er flettet inn i teksten og alle referansene er samlet i slutten av dokumentet. Det betyr ikke at du må bruke APA, med mindre emneansvarlig har bestemt at du skal det. Denne læringsstien tar utgangspunkt i APA 7.

Henvisningen – hvordan ser den ut?

Henvisning er en opplysning i den løpende teksten som viser til hvilke kilder som er brukt. Henvisningen skal komme direkte etter det du har brukt fra andres tekster, før du setter punktum. Opplysningene settes i parentes.

En henvisning gir opplysninger om forfatter og år etter dette formatet: (etternavn, årstall).

Hvis du viser til en spesiell del av kilden du bruker, skal du også ha med opplysninger om hvilken side du henviser til. Da bruker du dette formatet: (etternavn, årstall, s. sidetall).

Her er noen eksempler på en henvisning:

(Vygotsky, 1934)
(Vogler, 2008, s. 363)

Slik kan en henvisning se ut i teksten:

«Det er i slike tilfeller at mestringen uteblir (Bandura, 1985).»

Det er også mulig å flette forfatternavnet inn i den løpende teksten. I så fall utelates forfatternavnet fra parentesen. Da blir henvisningen seende slik ut:

«Vogler (2008, s. 363) mener at ...».

Alle henvisninger, uansett om du henviser til en bok, nettside, artikkel eller annet, ser like ut i løpende tekst. De består av forfatterens etternavn, årstall og ev. sidetall. Dette er kjekt da hver henvisning ikke tar så stor plass i teksten og dermed forstyrrer de ikke flyten til leseren. Ulempen er at henvisningen egentlig tilbyr ganske lite informasjon. Hvis vi går tilbake til eksemplene over ser man at det kan være vanskelig å finne igjen litteraturen du har brukt ene og alene ut fra henvisningene. For hva hvis det er flere forskere i verden som heter Vogler til etternavn? Eller hva om Lev Vygotsky publiserte flere tekster i 1934? Eller hva om Banduras tekst er gitt ut både som bok og e-bok? Da er leseren brått usikker på hvilken kilde du har henvist til.

Derfor er det påkrevd at man også har en avsluttende referanseliste eller litteraturliste, slik at leseren får den informasjon om kildene du har brukt de trenger for å finne frem til den.

Referansene – hvordan skal de skrives og sorteres?

En referanse er en bibliografisk beskrivelse av et dokument (både elektroniske og trykte) som er ført opp etter den løpende teksten. Referanser samles alfabetisk i en egen referanseliste (også kalt litteraturliste, kildeliste eller bibliografi) på slutten av dokumentet. Det varierer noe hva referansen inneholder, alt etter hvilken kildetype det er snakk om. En typisk referanse for bøker skal for eksempel inneholde opplysninger om forfatter, utgivelsesår, tittel og forlag. En referanse til et nettsted skal også inneholde forfatter, utgivelsesår og tittel, men i tillegg inneholde informasjon om nettstedets navn og lenke til nettadressen (URL).

Alle referanser skal skrives i samme liste og sorteres alfabetisk. Det skal ikke skrives separate lister for bøker, nettsider, tidsskriftsartikler osv.

Befring, E. (2020). Sentrale forskningsmetoder – med etikk og statistikk (2. utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Hyland, K. (2017). Metadiscourse: What is it and where is it going? Journal of Pragmatics, 113, 16-29. https://doi.org.10.1016/j.pragma.2017.03.007

Randen, G. T. & Danbolt, A.-M. (2018). Metaspråklig bevissthet og andrespråkslæring i skolen. I A.-K. H. Gujord & G. T. Randen (red.), Norsk som andrespråk: Perspektiver på læring og utvikling (s. 311-334). Cappelen Damm Akademisk.

Hvis referansen strekker seg over mer enn en linje, må du ha hengende innrykk på de påfølgende linjene. Dette får du ved å markere teksten og trykke på control+t (Windows) eller command+t (Mac).

Flere referanser til samme forfatter ordnes kronologisk med de eldste øverst, men hvis det er medforfattere ordnes referansene alfabetisk på neste forfatternavn, f.eks.:

Lundberg, I. (1990). ...
Lundberg, I. (2010). ...
Lundberg, I. & Kolovos, C. (2007). ...
Lundberg, I., Tønnessen, F. E. & Høien, T. (1993). ...

Tips: Har kilden din mer enn ett årstall på tittelsiden? Se Kildekompassets veiledning for hvilket årstall du skal velge.